En sterk meningsytring i dag fra tidl. konkurransedirektør Egil Bakke:

Å beholde makten er politikkens sentrale mål. Politisk virksomhet i storting og kommunestyrer er blitt en profesjon for seg, og den sammenbindende interesse er å kunne disponere andres inntekt. Forskjellene i politikkens innhold er det ikke alltid enkelt å se. Den herskende klasse er blitt vår tids Leviatan.

I boken "Den herskende klasse", som den danske professor Jørgen Dick ga ut for mange år siden, diskuterte han de problemer samfunnet står overfor når folk som lever på skattebetalernes penger, de offentlig ansatte, blir så mange og så mektige at de behersker sitt fagområde uten sjenerende innblanding utenfra, spesielt ikke fra skattebetalerne.

De vil selv vite bedre enn andre hva oppgavene er, hvordan de skal løses og hvor store ressurser som må stilles til rådighet. De blir den herskende klasse.

I sitt verk "Leviatan" (1651) gikk Thomas Hobbes inn for at staten må ha all makt. I våre dager har blant andre James Buchanan hevdet at samfunnsutviklingen best kan forstås hvis man tar utgangspunkt i at det som skjer, det skjer ut fra ønsket om å tjene den herskende klasses interesser.

Det er de politiske partier, de profesjonelle politikere, som utgjør Leviatan, den herskende klasse. Deres fremste mål er å oppnå makt, å beholde makten når de har vunnet den, og å tjene på å ha makten.

Det er slående at nesten alle iakttagere av samfunnsutviklingen og den politiske utvikling har vanskeligheter med å forklare hva som egentlig skiller de politiske partier.

Hvis Dole, som var republikanernes kandidat ved siste presidentvalg i USA, hadde vunnet, hva ville han ha gjort annerledes enn Clinton, demokratenes kandidat, som vant?

Labour og dets leder Tony Blair, som ønsker å ta over etter Major og de konservative i England, synes allerede å ha tatt over sin motparts program.

Da Arbeiderpartiet i 1986 overtok i Norge etter den borgerlige koalisjonsregjering, førte det etter en stund samme politikk som det tidligere hadde kritisert sin forgjenger for å gjøre.

Reelt synes det som om det i alle land i de siste decennier har vært en markert omlegging av politikken fra forskjellige former for samfunnsstyring til en mer eller mindre bevisst markedsøkonomi. Denne utvikling synes å ha gått sin gang uten noen "politisk" ledelse.

Den har vært drevet frem av en bærende ide som har vært sterkere enn noen politisk myndighet. Det har vært ideen om at frie markeder skaper velstand og frihet, mens planøkonomien fører til sløsing og tvang.

Det synes som om mange politikere til dels har mislikt utviklingen, men de har godtatt den. De har forstått at de må tute med de ulver som er ute, dersom de ønsker å beholde makten.

Av denne grunn har omleggingen fra planøkonomi til markedsøkonomi ofte hatt unødvendige og uheldige bivirkninger.

Det skyldes at våre politiske herskere fortsatt av og til tviholder på reguleringer som tiden i virkeligheten har løpt fra, fordi politikerne tror at reguleringene beviser deres vilje og evne til å "styre" utviklingen.

De godtar ikke, iallfall ikke i første omgang, at utviklingen blir bestemt av forbrukernes frie valg. Derfor vedtas ofte regler som forsinker og skader den omstilling som alltid må foregå i et marked, men til slutt vil våre herskere gi etter og la folk gjøre som de selv vil, fordi de innser at det er nødvendig dersom de fortsatt skal beholde makten.

Leviatan-teorien synes å være spesielt egnet til å beskrive utviklingen i mange u-land. De har ofte en liten elite, knyttet til byene, som lever av og på det øvrige samfunn, på den fattige landbefolkningen.

Leviatan elsker u-hjelp og spesielt u-hjelp som den kan forhandle om. Forhandlingene gir den anledning til å tilpasse seg gavene, slik at de kan benyttes til egen fordel. Leviatans makt er basert på at den er i stand til å gi fordeler til sine støttespillere, til å ansette sine familiemedlemmer og sine stammefrender i de godt gasjerte stillinger som u-hjelpen skaper.

Men kan Leviatan-bildet også passe hos oss? Dessverre må man svare ja på det spørsmålet.

Pressen og andre har lenge vært opptatt av dynastidannelsene i politikken. At våre politiske herskeres barn og barnebarn blir politikere, skyldes ikke bare legning og anlegg, men at de har fått innsikt i denne spesielle form for lønnsom beskjeftigelse.

At den er lønnsom, kan det ikke være tvil om. Skattebetalerne må betale de politiske partiers virksomhet. Det å sitte på Stortinget eller delta i kommunestyrene er ikke lenger politisk tillitsarbeid, men profitable erverv.

Det er ikke bare det at politikken er lønnsom i seg selv, men den åpner også porten til andre beskjeftigelser. Når de politiske forbindelser er i orden, står man sterkt i kampen om gode sivile stillinger. Leviatans makt er basert på de privilegier den kan yte.

I Stortinget kjemper de politiske partiene mot hverandre. En viss realitet er det i kampen, for det er mer lønnsomt og mer tilfredsstillende å være i posisjon enn i opposisjon.

I realiteten har partiene en felles interesse, å beholde sin rett til å være Leviatan, til å utøve makt over sine undersåtter. Derfor står stortingsrepresentanter vanligvis sammen om å forsvare sin felles interesse: å disponere andres inntekt.

De trenger denne inntekt for å kunne utøve makt, for å kjøpe seg innflytelse. Dette er trolig hovedgrunnen til at forslag om skattelettelser som virkelig monner, f.eks. avvikling av all inntekts- og formuesskatt, en reform som virkelig ville overføre makt fra Leviatan tilbake til folket, ville bli imøtegått av nesten alle partier.

Det tradisjonelle bildet av politikkens rolle i samfunnet viser kampen mellom forskjellige interessegrupper, folket mot den eneveldige kongemakt, bønder mot de kondisjonerte eller arbeiderklassen mot kapitalen.

En mer korrekt virkelighetsoppfatning i dag er bildet av Leviatan, våre politiske herskere, som har ønsket om makt som sin viktigste drivkraft.

Deres ordbruk tar selvsagt sikte på å skjule dette. Noen sier de ønsker å bygge "det norske hus". Andre snakker om å skape et samfunn der alle viser omsorg for hverandre. For andre igjen er kampen for norsk selvråderett det sentrale slagord.

Virkeligheten er nok en annen. Å beholde makten er politikkens sentrale mål.

Utgiver: Aftenposten A/S, Akersgaten 51, 0180 Oslo. Ansvarlig redaktør Einar Hanseid.

Henvendelser angående denne tjenesten rettes til webmaster@aftenposten.no.

Copyright © 1997 Aftenposten.